Gjennomføringen

Startskuddet går og første etappe

Første etappe går fra Soria Moria Voksenkollen til Noresund. Denne strekningen skal være 95 kilometer. Siden vi allerede har prøveløpt den vet vi at det er lengre. Målet for etappe én er 20 timer.

Etter en natt med bedre søvn enn forventet gjør vi oss klare med en solid frokost. Bruker god tid på å smøre opp føtter med feit fotkrem og hvit vaselin på utsatte steder.
Spenningen er å ta å føle på rett før startskuddet går klokka 08.00, og mer for enkelte.

"Det blir sleipt, gjørmete, og myrene blir raskt ganske vannfulle"

Noen lag setter i vei i et overaskende høyt tempo andre som oss finner en roligere fart. Det er meldt en hel del nedbør i dag. Fin løpstemperatur og duskregn ved start. Etter litt sprekker feltet mer opp og vi holder følge med «team overtenning». Mange rare tema å snakke om med et felles mål.
Alle på team overtenning var med i 2021, og vet bedre enn oss hva de går til. 
Noen holder telling på antall broer (spent på hvor mange broer det ble på turen)
Det er en hyggelig og god tone mellom lagene.

Et stykke etter Skansebakken tiltar regnet og etter litt er også det andre laget plutselig borte bak oss.  Selv om det etter litt regner skikkelig velger vi å kjøre uten regnjakke da temperaturen er såpass høy. Det blir sleipt, gjørmete, og myrene blir raskt ganske vannfulle.

Uheldig og får meg en vridning og er nedpå rundt 15 kilometer. Kjenner den i ribbeina på høyre side. Vi kjenner oss veldig pigge, og løper vesentlig mer enn det vi hadde planlagt.
Hadde planlagt en luftepause for føttene ved Kampesetra etter ca 19 kilometer, men regn og god form gjør at vi holder gående videre. Vi koser oss tross tungt regnvær. Løper flate partier og nedover.

"god stemning"

Det går raskt frem til Kleivstua. Nå er det ikke lenge til Sundvollen og første skikkelige stopp. Vi løper mesteparten nedover og tar igjen laget Trøste og Bære.
På Esso er det god stemning med 3 andre lag. Vi får bestilt og tatt av våte sokker.
Makan til service. Alle får låne arbeidsantrekk fra Esso å sitte på og ha på overkroppen.
Tok litt ekstra tid med burgeren min, men mat fikk jeg.
God stemning ut med nye sokker, og jammen rakk familien fram for å heie oss videre. 
Nå starter kanskje løpets minst spennende del. Rimelig flatt og mye asfalt frem til Ask. Dette var tungt sist vi var her. I grunn ganske lett i dag. Å møte kjentfolk som heier på oss gir ny energi.
Tenk å ta turen fra Andebu bare for å heie på oss.

"Sjokomelk, spekepølse og Nutridrink"

Vi løpte ganske mye i regnet. 6 stolper løp og 2 gå på flatene. Vi kan skimte et lag der fremme. Ved Ask etter passert 50 km finner vi oss et busskur. Må fylle på med næring før seige bakker. 
Sjokomelk, spekepølse og Nutridrink gjør seg.

Vi ruller på oppover. Nesten på toppen møter vi Arne Nåtedal. Bare godord å høre.
Holleia er flott med nydelige furumoer, mer småkupert terreng, rent vann og en følelse av urørt terreng samt flott oppholdsvær.

Her er det flott og frem til Hovinkoja går som en lek.
Sist gang tok vi en blund på feil Hovinkoje. Så beklager til dere som eide den hytta.
Ekstraservice her med varmt vann til Real Turmat. Noen bader, men ikke vi.
Her er det mer mygg og vi gjør unna mat, fot stell, nye sokker og ny supertrøye.
Det var mørkt sist vi var her.
Fortsatt mye knote-terreng med vindfall, ganske kupert terreng og jeg bommer på et sti kryss.

"rimelig våte hele veien"

Vi klarer faktisk å holde oss tørre på beina i flere kilometer. Bare å holde det gående siden myggen begynner å bli nærgående. Kjenner jeg begynner å bli tom og ved 70 km ved Styggdalshytta må jeg ha mat. Ikke lett å spise og stå stille sammen med tusenvis av knott.  Rekker en Troika mer sportsdrikk med salt. Sender Stian foran da han er piggere.
Vi nærmer oss Grønknutkoja.
Solnedgangen er i gang og vi har en nydelig utsikt. Vi kan se Norefjell langt der borte.
Bekkene er store og myrene helt fulle av vann. Å vasse i vann til langt opp på leggen er en prøvelse (noe vi var veldig klar over)
Framme på Grønknutkoja. DNT nøkkelen til Stian er helt gull.
Å sitte der inne fri for knott og mygg, spise, ta fotstell, gjøre klar hodelykt og hvile litt er nydelig.

Mer myr nedover før et lengre grusparti nedover. Vi løper nedover og flate partier sammen med noen som er på 100 kilometeren. Her går det unna. De sliter mer med navigering på telefon og når vi setter på Lupine lyktene blir de borte bak oss.
Redd de ikke har fult så godt utstyr som oss.
Når det mørkner ser vi hvor høy luftfuktighet vi har.  Helt grått foran oss, og vi er rimelig våte hele veien.

"enda mer bushing"

Etter å ha passert asfaltveien Sokndalskogen begir vi oss ut på siste del. Det blir en miks av bush, traktorvei og litt asfalt.
Fra Rishovdtjern på 328moh skal vi på 4 kilometer opp godt over 300 høydemeter.
Her får vi den berømte «Einarstien» (ikke sti kun små merker underveis). Dette er knallhardt da terrenget er helt mettet av vann. Stian går foran noe han gjør mye.
Opp bratte kneiker ned igjen endel høydemeter, opp igjen, ned igjen og opp igjen.

Stian brekker ene staven sin først, jeg en kilometer senere her. Litt krise da vi er helt avhengige av staver, men har å bytte ut i sekken. Ved Trytetjenn på 615moh går det bratt ned siste kilometerne mot Noresund.

Vi tar det pent for å spare knærne mest mulig. Vi kjenner det godt begge to.
Etter en tidligere korsbåndskade vet jeg at slikt vær er det verste jeg kan få. Jeg knoter det til når vi nesten er nede ved grusvei, og det blir enda mer «bushing»

Endelig sjarmøretappen inn mot burger, hvile og søvn. Endelig inn til Noresund på 18 timer og 55 minutter.
Vi er i rute.
Får i oss litt mat og får et rom. Rask dusj, legge seg i lakenposen for 3 timer søvn.
Stian får 3 timer. Jeg har vondt i ribbeina og vet jeg har fått en brist. 1 time søvn på meg og mye smerter. Ikke noe farlig, men kommer til å hemme meg.

Neste etappe starter med den beryktede alpinbakken i Norefjell etter litt flatt først.
Vi pakker om sekkene våre. Nye sokker, supertrøyer, sjokkis, Real, Nutridrinks, Tailwind, spekepølse, lefse og fotkrem. Jeg bytter sko og vi begge bytter shorts, trøye og vindvest. Stian tar med en reservestav også.

Vi kjenner vi er stive og litt støle. Nydelig morgenvær og løpstemperatur.
Vi går oss i gang og blir varme når vi er ved golfbanen.
Nederst i bakken er det jobbet for å få frem litt sti. Tusen takk. Ellers litt bushing med insekter.
Vi tar en liten pause halvveis opp ellers ruller vi på til vi er langt opp i fjellheisen. Dette gikk mye lettere enn hva vi hadde sett for oss. Vi føler oss bra og nyter sola, utsikten, litt mat og drikke.
Turen fortsetter videre i et nydelig vær. På Norefjell skal det være en egen villrein stamme. Vi får øye på flere dyr når vi nærmer oss Høgevarde.
Vi har begge opplevd villrein flere ganger, men at det skal komme 6 fine dyr mot oss og passere oss på 15 meter i solskinn er spesielt. Må være rart i å jakte på disse dyrene på høsten. De er jo praktisk talt tamme.

"Vi får øye på flere dyr når vi nærmer oss Høgevarde"

Nå skal det bli godt med vafler på Høgevarde. Deilig fremme med 2 andre lag: “Second Chance” og “Marit og Stig på tur”.
Dobbel vaffel, potetgull, sodd, «rød» cola sitter som ei kule.
Topp stemning mot Toveseter. Vi hadde blitt advart om denne strekningen som skulle gå tregt. Ganske riktig.

En hel masse små stier som går på kryss og tvers eller blir borte. Opp og ned og relativt mye stein. Mygg, knott og etter hvert klegg. I tillegg kjenner vi begge smerter i knærne. Stian bruker støttebandasjen flittig. Heldigvis har vi staver, og de er viktige for å ta av belastning. Like før vi er fremme ved Toveseter kommer ei skikkelig regnbyge
En del av løpet jeg helst vil glemme.

"Etter regnet kommer solen og.......insektene"

Vel fremme hviler vi ryggen litt og fyller opp med litt næring. Vi håper, men frykter neste del mot Haglebu. Etter regnet kommer solen og.......insektene. Holder på å klikke der det surrer rundt hodet. Bare å få på myggjakken og holde momentet oppe etter noen klegg bitt og enda flere stikk fra blodsugerne.
Nå går det jevnere og vi er positivt overasket over terreng og utsikt. Inn mot Haglebu er det mye myrsump. Vi er sultne og ser frem mot et varmt måltid. Får ikke stoppet før vi er ved veien. Vi er ifølge kartet nå på 138 kilometer. Vi har tracket langt mer.
Maten inntas inn via myggjakken da vi begge har en sky av mygg og knott.
Her kan vi ikke bli lenge. Stian begynner å slite med dårlig plass i skoene. 
Når en er ute på lengre turer hovner føttene en hel del. For egen del valgte jeg større sko fra start.

"...ikke går fremover, sulten, tørst, trøtt..."

Solen er i ferd med å gå ned og humøret er bedre. Vi er nå 3 lag som ligger veldig tett.
Etter noen bakker får Stig på laget “Marit og Stig på tur” kramper og må ta seg en time-out. Vi krysser fingrene for at det ordner seg og fortsetter videre da de ikke ønsker noe hjelp.
Over toppen tar vi en fotluftings og sjekker at alt er i orden. Nå ble det plutselig veldig kaldt og vi haster videre mot Langedrag idet solen er på vei ned.
Ved nesten 150 kilometer ved et lite idyllisk vann tar vi noen minutter. Ørreten vaker, og jeg får litt rykninger i fluefiske armen. En liten mil inn til Langedrag og en god hvil.
Etter vannet er det mengder med einer og kratt.

Stien blir helt borte under og i krattene. I tillegg er det mange kvister som er brutt av og disse spisse greinene er som kniver. Enda godt vi kjører kompresjons sleeves. Det beskytter oss opp til knærne. Når dette partiet er over, kommer vi til et parti med skråstilte små stier i mørket. Blir helt rar i beina, og moralen er rimelig på bunn.
Følelsen av at det ikke går fremover, sulten, tørst, trøtt og masse små bommer er ikke toppen av lykke.

Vi tar igjen Secong Chance. De er minst like frustrerte som oss.Nå må vi snart være fremme?
Vi ser et skilt. 6,5 kilometer hvorav Ruben på det andre laget sier “det er ikke mulig!»
Joda.
Fra skiltet går det fortere og i et lettere, men svært gjørmete område knepper vi innpå.
Nå ser vi Langedrag ikke langt der borte.

Endelig fremme, klokka er halv tre på natta.
Gjengen min ligger i en gapahuk her et sted. De kommer, og det varmer veldig i hjertet å se Helle, Iver og Aksel.

Litt varm betasuppe, tepper og fotlufting gjør seg.  Vi legger oss for å sove litt. 
Funker dårlig å ligge på et bord med teppe og liggeunderlag. Får sove 10-15 minutter før jeg rister så mye av kulde at det bare er å gi opp. Samme gjelder Stian. Og de andre.
Etter 2 timer er det bare å fortsette. Vi tar det rolig ut for å få igjen varmen i kroppen.
Nydelig mykt lett terreng i en hel del kilometer ned til Tunhovdfjorden. 
Denne delen er ganske flat helt til et stykke etter Pålsbudammen. Vi har nå unnagjort ca 15 kilometer etter Langedrag.

"jeg rister så mye av kulde at det bare er å gi opp"

Vi er begge ganske trøtte, og Stian sliter med beina. Han må få litt fotlufting og smøre opp igjen. Han må endre plan i forhold til sko, og gå for større sko allerede på Vasstulan.
Nå går det oppover på snill god sti, og det har begynt å bli varmere. Under 2 mil til Vasstulan.

Her veksler terrenget mellom fast sti, myr sti og grusvei.
Vi løper lettpartiene nedover for at muskulaturen skal få litt forandring, og går jevnt de andre partiene. Vi tar en varmmat stopp 15 kilometer igjen.
Stian kjenner seg litt «kokt» og kjørt. Planen blir at han går foran. 5,8 kilometer med bakke foran oss. Ikke bratt men jevnt.
Merkelig nok det vi er best på. Endelig oppe. Kun 4,5 kilometer frem og det er ikke en meter for tidlig for skoskifte.

Vi stresser ikke inn og nyter mest hvor greit vi føler oss etter over 200 kilometer, og lite søvn. Å bli møtt av faren til Stian og hunden er veldig fint og hyggelig siste meterne inn

Vel fremme og masse hyggelige ord er det bare å få av seg sko og sokker.
Fotbad, blodprøver, lungetester og kroppssammensetnings test og en burger før senga venter. Gode senger og egen rom er luksus

Jeg vinner loddtrekningen og «hopper opp» i overkøya. Etter 3 timers nydelig søvn våkner jeg brått av masse heia rop når et nytt lag kommer inn. Godt fornøyde pakker vi om for neste etappe.

Nå er både kona og yngste dattera til Stian og min gjeng på plass. Fint å se de og få prate litt sammen.

"På med myggjakker etter få kilometer"

Utstyrsjekk fra arrangør før turen går videre. Vi er nøye med å smøre føtter godt. Jeg legger Compeed på høyre hæl med sportstape rundt. Ei lita blodblemme irriterer litt. Ellers fine føtter. Stian går nøye over sine føtter som har fått juling i trange sko.
Bjarte på “Second Chance” sliter med skade og er usikker, men forsøker seg videre.
Det er nydelig Fjellvær. Nesten vindstille, fin temperatur og sol ut fra Vasstulan. Iver og Aksel tar følge med oss ut, og henger på noen hundre meter før vi fortsetter løpet. 
Lette breie stier til å begynne med. Her skal vi ikke stå mye stille. På med myggjakker etter få kilometer. Enormt med mygg. 
Når solen blir lavere på kvelden blir det ganske håpløst med disse jakkene. Vi ser knapt noe gjennom nettingen.

"Flaks vi ikke skader oss her"

Vi bommer på stien og ruller ned fra en liten ås full av einer og stein med hull mellom. 
Flaks vi ikke skader oss her. I grunn bare å le av rotet.  Vi bytter myggjakke med løpsjakke med hette, og det funker fint. Vi holder jevn grei fart og tiden går.
Stian er fornøyd nå. God plass til tær, og en rygg som er ny-teipet etter mye friksjon fra sekken.

Det har blitt natt. Veldig hvor godt våre hodelykter fungerer og hvor lite strøm de bruker så lenge vi ikke kjører maks styrke på våre «Lupine Neo lykter»
Når det er i underkant av 5 kilometer til Åan turisthytte får vi et parti på 3 kilometer uten sti. Det går sakte, men Stian navigerer godt da terrenget er mye opp og ned. Slike «Einar sti» partier er en tålmodighetsprøve. Vi vet det ikke er langt til pause. Endelig sti igjen.

"En rypestegg flyr opp"

Lågen går stor og når vi går over hengebroen bruser det voldsomt.
Her var det mange sauer som ikke skjønte stort. De roter lenge foran oss på stien. Vi blir møtt av Fjellsport Beachflagg og faren til Stian samt jobbkollega Jan med kone som har hytte her. Det smaker med varm mat etter nye knappe 30 kilometer.

De har tatt imot lagene foran, og det Tsjekkiske laget passerte her for 15 timer siden
Dette området vekker gode minner fra barndommen. Må ha vært 35 år siden sist jeg var her på fisketur. Rart hvor raskt tiden går.

Etter en god pause går turen videre mot Tuva seter. Vi har blitt advart om mye bushing etter vi tar av stien fra Heinelvi. Her har det blitt ryddet og vi får en fin tur opp mot fjellet i godt sig. Når vi dro fra Åan hadde ikke laget bak oss langt igjen før de også var der.
Flott å komme opp på fjellet igjen, og etter litt skvetter Stian til, en rypestegg flyr opp ved beina og kakler avgårde.

"...vi sjangler fremover"

Vi tar oss en liten pisse og- matpause. På flatene inn mot Tuvaseter som vi ser der langt fremme er det som om vi sjangler fremover. Her går det ikke raskt. Må lure inn et par ekstra småpauser. Nå er jeg utrolig trøtt, og det tror jeg også Stian er.

Endelig fremme ved Tuvaseter. Tar på meg alle klærne mine og legger meg under vinduet til spisesalen. Klarer et kvarter med søvn før det blir for kaldt.
Sist jeg var har var på familieferie i juli i 25-30 grader. Den gang med cola for barna og en iskald øl for oss voksne. Snakk om kontraster.

Etter et par dobesøk og litt mat må vi prøve å komme oss videre. 
Vi tar farvel med våre venner fra “Second Chance” som kom en halvtime etter oss inn. Bjarte sliter mer med skaden og tror han må stå av her.

Tuvaseter- Krækkja

Vi er begge slitne og trøtte.
Vi bestemmer oss for å jobbe rolig, ta pauser for 10-15 minutters søvn der vi trenger det. Etappen inn mot Krækkja skal være ganske flat og snill og på ca 20 kilometer.
Første 8 kilometerne må vi ta to pauser med forsøk på kort blund. Mye stein i stien frem til Lægreidstølen gjør at det ikke akkurat går fort.

Heldigvis kvikner vi til noe som gjør at siste halvdelen sikkert går dobbelt så fort inn til Krækkja. Vi blir tatt igjen når vi tar av fra riksveien. 
Hyggelig med gode tilbakemeldinger og skryt fra arrangøren.

Deilig å være fremme i sola. Vrenge av seg sko, sokker og superundertøy.
Sitte på stol og nyte en Real er digg. Med fagfolk i form av Fred Andersen med familie som frivillige er luksus.

Stian får hjelp til teiping av rygg med kompresjons tape, og sjekk av føtter. Fred fikser også for Ruben og Bjarte på “Second Chance” som kommer inn nesten samtidig med oss.
Bjarte henger med fortsatt og det var fint å se. Han får en kur av Fred. Kanskje den er magisk.

Jeg stikker hull på ei vannblemme på lilletåa. Ellers fine føtter etter forholdene. Hælene har hver sin mini blemme. De er godt innkapslede så derfor gjør vi ikke noe med disse.
Vi får begge et par ekstra Ibux mot kne smertene. De har vi glede av neste etappe.

"mot Finse i nydelig solskinn"

Bare å komme seg i seng etter en kjapp dusj. Helt himmelsk å få spylt av kroppen. Microfiber håndkleet på 30x50 cm holder nesten til tørking.
Her er det sovesal hvor 2 og to sover i samme seksjon. Etter 3 timer våkner vi likt.
Må være 30 grader her inne på loftet. Søvnen hjelper.

En liten tur ned å proviantere litt kjeks, Farris, solo og potetgull. Det å kjøpe noe som ikke er spist står øverst på lista.

Nydelig å sitte på trappen å gjøre seg klar for neste etappe mot Finse i nydelig solskinn. Det føles godt. Jeg er treg, og Stian må vente noen ekstra minutter på meg. “Second Chance” går ut 10 minutter før oss. 6 timer på Krækkja føles riktig.

"turens høydepunkt til nå"

Ca 25 kilometer til Finse. Vi går i et magisk vær. Nesten vindstille, passe varmt og sola varmer. Vannene ligger som speil, varmt i snøfonnene, myggen holder seg unna og vi har fine kropper. Det kan ikke være altfor mange slike kvelder her oppe i høyden. Dette blir turens høydepunkt til nå.
Vi rekker nesten frem til Finse på dagens siste lys.

Finse

Sultne igjen fremme ved neste mål. Vi kommer oss inn på turisthytta, varmer vann for nok en Real. For egen del begynner jeg å bli litt lei så går for en frokostblanding på natta.
Stian klager over at det ikke smaker. Tenker ikke så mye over denne kommentaren da. Vi legger oss for litt søvn på bagasjehylla. Usikker på om jeg sovner da ribbeina verker. Hører lett snorking fra kompisen så han får seg noen minutter.

Fyller opp med Tailwind, salt og electrolytter i flaskene. Tømmer litt søppel og tar frem nye sjokolader. Sjekker tracking og ser at vi er tre lag rett ved hverandre.
Like før vi skal ut ser vi laget “Ås kadavers” også gjør seg klare til ny etappe.

"Stian går og hater"

Synes Stian er treg ut fra Finse. Vi går oss varme. Ser fram til litt høyere tempo.
36 kilometer på grus på Rallarvegen ned til Vatnahalsen.  Stian klager raskt over at muskulaturen er som géle, og ber oss roe ned litt. Ikke lett å bremse så mye. Løsningen blir å ta mange tisse pauser så Stian kan holde sitt tempo så kan jeg ta han igjen mellom hver gang.

Utrolig kjedelig å bevege seg på en grusvei nedover på en så lang strekning. 
Grusveien er heller ikke rett. Den er buet. Det betyr at vi hele veien får en rar skjev belastning. Stian går og hater. Innimellom løper han raskere for å prøve å få i gang kroppen og endre belastningen. Det er også godt for ømme knær. Noe som funker delvis. 
Blir noen pauser.

"Stian er mer seg selv"

Skjønner etter hvert at Stian er næringstom da han ikke er seg selv.  Krever at han drikker og spiser mer. Funker dårlig. Vi tar ny pause ved en bekk. Nå får jeg han til å drikke 1 ½ flaske med vann og spise mer. Må være streng og faktisk se at han får i seg næring og drikke.

Etter Hallingskeid og 14 kilometer til checkpunkt har vi god fremdrift. Stian er mer seg selv. Stian sin kjære Lene og yngste datter Ingrid er frivillige på Vatnahalsen. Vi ser frem til å se de. 11/2 kilometer før vi er der dukker Ingrid opp og Stian blir så glad at tårene renner. Fint å se hvor mye det betyr for han at de er der.

Ble en meget tøff tur fra Finse for å komme oss hit.
Vi får eget fint rom. Godt å få av seg alt møkkete tøy. Pizza smaker himmelsk og en vaffel er aldri feil sammen med masse Cola.
På badet er det badekar. Å bade i badekar gjør jeg aldri, men å ligge der å slumre føles bare helt perfekt. Nå skal det bli deilig med 4 timers søvn.
Stian sovner før hodet er på puta. Tydelig at han er sliten. Lenge siden jeg har hørt noen snorke så mye.

Jeg forsøker ulike ting, og lager ørepropper av gassbind. Blir null søvn på meg, og dette er ikke Stian sin feil. Vi bruker god tid på pakking av sekker, fotstell, spise, et par smertestillende tabletter og dobesøk før vi starter neste etappe. 6 timer og 15 minutter før neste etappe er helt etter planen.

"En bro har rast sammen"

Stian vet at jeg er trøtt derfor holder vi et jevnt rolig tempo opp. Second Chance tar oss igjen og vi holder følge inn til Upsete. En veldig idyllisk plass som tatt ut fra et postkort. Bjarte har blitt mye bedre og smertene er mye mindre. Vi tar en felles rast og Kirsti har spart vafler til oss.

Det er deilig å være på tur. Vi slipper de foran da jeg må få meg litt søvn. Jeg legger meg til på grusen ved en nydelig kort elvestrekning. Her fikk jeg mest lyst til å kaste ut en tørrflue. Jeg får noen minutter mens Stian gjør et nødvendig ærend.
Litt fremme skal vi gå på motsatt side av et vann i forhold til tracker. En bro har rast sammen, noe som gjør elva passering krevende. Før vannet går vi i et terreng med veldig mye tuer. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Etter Vatnahalsen har det stort sett regnet litt eller litt mer. Langs Slondalsvatnet er det partier med store blokkstein. Disse er svært glatte så bare å bruke tida til hjelp så vi ikke brekker staver, skader oss eller faller. Vi nærmer oss Mjølfjellet. Nå blir det mye opp i et svært røft terreng.

"sovet maks 40 minutter siste 30 timene"

Snøbruer, steinrøys, bekker med størrelse og mange høydemeter. Blir en trolsk stemning da det regner jevnt, tåka henger over oss, høy luftfuktighet og det er ganske kaldt i et goldt stein landskap. Vi må vade til knærne før de siste bratte partiene opp.
Vi har blitt advart at noen av snøbruene ikke er helt sikre og at det er glatt fra toppen og nedover. Her er det også ekstra merking.
Endelig på toppen. Herfra går det bratt nedover på mye svaberg. Glatt som såpe og dårlig lys. Her gjelder det å konsentrere seg, ikke stresse og følge merking. Blir sliten i hodet av dette fokuset. Har tross alt sovet maks 40 minutter siste 30 timene.

Endelig flater det ut. Det begynner å bli ganske mørkt og vi ser lyset i turisthytta på Vesete der fremme. Second Chance har tent opp I ovnen og de er i gang med å tørke tøy og varme vann. Hele løpet har vi ligget ganske likt.
Vi koser oss med hver vår Real turmat rundt kjøkkenbordet. Vi blir enige om å ta en liten runde rundt bordet og fortelle litt om oss selv. Fine, varme og omtenksomme folk.

"nye sokker og nysmurte føtte"

Morsomste er å høre Bjarte fortelle at han startet å løpe mer for å slutte å røyke for 3 1/2 år siden. Når en da også vet at han er en meget dyktig løper med flere topplasseringer.
Jeg sovner trøtt, fornøyd og med et smil om munnen. 3 timer søvn gjør underverker.
Litt frokost, dobesøk, nye sokker og nysmurte føtter.  Alt er ikke tørt etter gårsdagens regn.

Første kilometerne er rimelig bratte og endel uten sti. Dette er terreng vi begge er vant til gjennom mange jaktturer. Tett tåke, men fin temperatur. Vi jobber oss rolig oppover i terrenget. Vi er to lag sammen på toppen. Her løfter tåken seg og vi får en nydelig utsikt.
Her på toppen er vi ikke alene. Sikkert 50 sauer som holder til her. Litt rart da vi knapt har sett en sau før i dette området. Tydelig at de alle er samlet her.

Nå bærer det bratt nedover i «hjorte og bjørkelier». Stien blir borte og kommer igjen flere ganger, og flere av oss ruller nedover i dette myke tue landskapet.
Her er det bratt. Godt å være nede ved den krystallklare Raundalselvi.

"heldig som har en gjeng som stiller opp"

Nå får vi asfaltvei i 3 kilometer. Kirsti, Bjarte og Ruben ser sitt snitt til mer løping. Jeg er pigg og ønsker å løpe. Stian har smerter i kneet og ber meg roe ned.  Stian tar en liten prat med meg da jeg er litt for fokusert på meg selv. Litt før Reimegrend tar vi av fra veien og beveger oss litt oppover i terrenget. Etter påfyll i flaskene dukker plutselig gutta mine Iver og Aksel opp på stien med flagg.

Helle og gutta har fått låne hytte her. Vi koser oss med en times pause sammen med dem. En pose Real og litt annet fra sekken gir mer fulle lagre før turen går videre.
Jeg er utrolig heldig som har en gjeng som stiller sånn opp, gir meg mulighet og heier.
Herfra skal vi over åsen på sti før det går nedover igjen og mye grusvei.

Hittil på turen har det vært lite dyreliv.
På toppen tar vi ut en elg som traver foran oss. Vet det ikke er mye elg i disse traktene. Her skal det være mest hjort, men den er håpløs å få øye på. Nede på grusen og to mil til neste sjekkpunkt. Bortover og oppover går det veldig fint. Nedover bruker vi stavene mye for å avlaste knærne.

"jeg får gåsehud, blir blank i øynene og stolt"

Det stikker godt i begge mine nedover, og Stian føler det på samme vis.
Nå ønsker etter hvert å fylle på mer drikke, men med mye kuer og kuruker tar vi ikke sjansen. En kilometer etter Singesetervannet og 8 kilometer igjen tar vi oss 10 minutter pause.

Vi må fylle på med litt mat og drikke. Vi har en god prat og er veldig fornøyde med oss selv. Slitne, men trygge på det vi driver med.
Kjenner jeg får gåsehud, blir blank i øynene og stolt av hva vi har klart til nå. Etter nok en kilometer knekker terrenget fint nedover på snill fin sti.

Rett før Nedre Kyte og litt asfalt blir vi møtt av en heia gjeng. Tenk at en hel gjeng med mennesker vi aldri har møtt står her og heier på oss med norske flagg. Tårene sitter løst.

"beinhinnebetennelse på venstre fot"

Rulle på de siste få kilometerne ned til checkpunkt og Fjose gård. En kilometer før vi er fremme får jeg brått en kjenning av beinhinnebetennelse på venstre fot. Kjenner det er varmt, og det gir en dårlig følelse. På vei inn i jevnt regn blir vi møtt av masse folk.
Også lagene som har brutt heier oss inn. Hyggelig gjensyn, men trist og litt vanskelig på deres vegne.

Her er planen 8 timer pause med 5 timer søvn. Her er det masse folk, godord, tepper og forpleining. Vi blir servert Chili con carne. Smaker godt med noe annet sammen med Cola.
Så bærer det inn til blodprøver, vekt, kroppsammensetnings- og lunge tester.

Gleder meg til dusj før noen timer på øyet. Dette blir en kort dusj med iskaldt vann. Litt renere ihvertfall. Her er det sovesal med feltsenger, ørepropper, sovemaske og tepper. 
Ikke lett å sove her med folk ut og inn, varmt og snorking. Det samme gjelder Second Chance som bestemmer seg for å ta neste etappe til Torfinnsheim 26 kilometer i variert terreng. Spør Stian pent om vi kan gå for det samme.

"Kompresjonstapen har gjort underverker"

Blir enige om litt mer hvile før vi bruker god tid på pakking av sekk.
Ryggen til Stian har leget godt og han har ikke et merke lenger. Kompresjonstapen har gjort underverker.

Vi får låne eget rom til pakking. Vi har som tidligere nevnt pakket egne meshbager til hvert checkpunkt og merket alt hva vi trenger. Vi tømmer sekkene våre helt før vi bygger opp alt igjen så vi er 100% sikre på at alt er med.

I tillegg er det sjekk av utstyr. Batteribank, ekstra hodelykt, ull buff, lue og strømkabel sjekkes. Etter 4 timer og 20 minutter går vi ut.

Fjose gård til Torfinnsheim

Jeg er stuptrøtt og «fysen» på junkfood. Vi ruller ned de 4-5 kilometerne til Vossavangen. På Circle K stopper vi for dobbel pølse, pommes frites og Villa. Det smaker, men føler meg veldig vissen.

Fra Voss og opp til Gråsidetoppen er det 1250 høydemeter på 9 kilometer.
Er ærlig med Stian og ber oss ta det rolig. Mulig jeg må ha meg noen minutter søvn på vei opp. Stian går som vanlig først oppover. Vi skal drikke hvert kvarter og spise hver halvtime. Stian holder jevnt godt tempo oppover. Det regner jevnt og stien er mer som en gjørmebekk. Veldig bra vi bruker løpegamasjer.

Nå går det i lang regnjakke og regnbukse. Vi ble anbefalt å ikke velge de aller letteste jakkene. Heldigvis, for jakkene er tette.

Etter 4 kilometer og gode 600 høydemeter tar vi oss et kvarter ved Rosethytta. Ikke noe sted å søke ly for regnet, men å hvile ryggen gjør seg. Etappen hittil har gått overaskende bra med god fremdrift. Stian har passet på meg, holdt jevn fart og vi har passet på næringsopptaket. Godt fornøyd fortsetter vi videre.

"en voldsom haglbyge slår inn over oss"

Etter en kilometer til er vi på fjellet. Fortsatt 400 høydemeter til toppen. Det blir tettere, regnet tiltar og vinden øker. Når vi nærmer oss Gråsidetoppen bråker det så mye fra vinden at vi knapt hører oss selv. Vi må bare holde det gående.
Vi passerer avstikker til DNT Nansenbua (den skal være stengt for omgjøring/ oppussing) Et par kilometer etter toppen skjer det ting.

Først kommer det styrtregn før en voldsom haglbyge slår inn over oss. Det uler og piper av vinden. Så smeller det. Lyn og torden på alle kanter. Vi vet vi er i stor fare her oppe på toppen. Ingen ting å gjemme seg bak eller i. Vi må komme oss fort frem til Torfinnsheim, 8 kilometer fremme. Det regner tungt.
Heldigvis er de røde T’ene på stien malt nylig og de er greie å følge.

Bekkene vokser i rekordfart og noe som normal sett ikke er bekk rekker oss nesten opp til knærne i mørket. Vi ser lyset fra Torfinnsheim der borte i det fjerne.
Vi sier ikke stort, men går for livet. Holde fart og fokus er det som gjelder. Ikke stort annet vi får gjort.

"Holde fart og fokus er det som gjelder"

Vi er begge gjennomvåte fra livet og ned. Skal krysse en bekk der i mørket.
Jeg går først. Når vannet rekker meg nesten til hoftene og spruter rett opp mens jeg blir dratt sideveis er det bare å snu. Finner et sted lengre opp hvor bekken går i to løp.
Til slutt endelig fremme. 7 timer og 15 minutter etter vi dro fra Fjose gård inkludert god mat stopp i Voss.

Torfinnsheim

Vi snubler inn klokka klokka 01.15. Ikke stort vi sier til hverandre. Her er det bare å få vrengt av seg alt det våte. Vridd opp supertrøye og shorts. Få på tørr isolasjonsjakke og tørr bukse og ull.

Jeg gir beskjed til løpsledelsen av vi er trygt fremme, og at de bør utløse reserveruter fra Voss. Ikke forsvarlig å forsere bekkene oppe på fjellet den veien vi kom.
Alle rommene er opptatt så da legger vi oss i lakenposene på sofaen.

Stian ligger og rister. Tror ikke det ble mer enn kanskje 30 minutter på han. Jeg sover kanskje en time.
Vi hviler, og prøver å summe oss. Det er et hyggelig arbeidslag der som starter tidlig med frokost. Ser på trackeren at Second Chance søkte ly på Nansenbua og at de er i gang på morgenen. Går de i møte og får gode klemmer når vi ser de.
Vi tar felles frokost og kaffe på Torfinnsheim og blir enige om at resten av løpet gjør vi sammen. De forteller om en skikkelig kjip opplevelse på Nansenbua. Når de kommer frem dit for å søke nødly blir de først regelrett kastet ut fra arbeidsleder til et arbeidslag som skal sette bua i stand. Fælt å høre på hvordan de blir behandlet. Til slutt får de lov til å overnatte i et anneks. Heldigvis er det vedovn der som de fyrer hardt i. De får låne to madrasser og taper til vinduene så ikke regnet skal trenge for inn.
De holder seg der mens uværet herjer til tidlig morgen.

Torfinnsheim til Kvitingen

Første delen er ganske snill. Litt over 6 kilometer frem til Kiellandbu. Lett å se at det har kommet mye nedbør. 
Siden Stian og jeg fortsatt er skjelvne etter nattens opplevelser starter vi pent, og senker farta litt. Terrenget er fult av vann, og ved en bekkepassering er det ikke altfor mye klaring under brua.

Været skifter mellom sol og regn. Landemerket Kiellandbu har en fantastisk beliggenhet. Vi tar en liten pause her. De obligatoriske SoMe bildene på plass. En sjokkis og litt drikke så går turen videre.
Neste mål DNT hytta Vending hvor vi kan proviantere 14 kilometer frem.
Regnet er tilbake og lavere i terrenget er sti blitt bekker hvor vi går i 20-40 centimeter med vann. Myrene er som fulle svamper som prøver å trekke kreftene ut av oss.
Underveis her er det flere skikkelige kneiker hvor det er rett opp 50-60-70 høydemeter på korte distanser. Disse kneikene er nesten tyngre enn de lange bakkene vi har hatt tidligere. Vi blir fulle av svette opp og våte av regn resten.

Vi må ta korte stopp på toppene for å kjøle oss ned. Rundt vannene er det såpeglatt, og at ingen tryner skikkelig er mest flaks. Siste delen inn mot Vending er finere med god sti og litt fastere underlag.

"får oss en liten blund"

Litt før Vendingstjønn ser vi ei fin hytte som må være DNT hytta mellom to tjern.
Vi tar turen ut for å finne ut at det var feil. En kilometer for tidlig.
Etter litt skimter vi DNT hytta. Deilig å komme frem til varm hytte og gjestfrihet.
Damen på hytta holder god varme inne og gir oss fotbad. Tusen takk.
Vi tar hardt for oss fra proviantlageret. Felles middag med Sodd, flatbrød, meierismør og kakao.

Deilig med Kornmo og Bixit kjeks. Vi legger oss alle nedpå tre kvarter og får oss en liten blund. Ikke lenge før vi går videre tar vi de obligatoriske do-besøkene.
Når Bjarte sitter der, ser han en singel løper passerer. Det var rart.

"Han ser helt ferdig ut"

15 kilometer til Kvitingen Checkpunkt. Varme, mette og fornøyde er det bare å ta på seg våte sko og vått tøy. Fottstell og nye sokker hjelper mye for Stian og meg.
Vi holder jevnt sig. Etter en kilometer eller to ser vi en kar hvile inn under fjellet.
Det er Håvard Huru Bergene som har kjørt solo siden Vasstulan. Han ser helt ferdig ut.
Ganske riktig altfor lite søvn har tæret godt på krefter og energi.
Han har presset for å ta igjen oss i Team Fjellsport. Håvard blir med oss videre.

Litt glatt og stein nedover de første kilometerne. Resten av etappen går veldig fint med mye nedover, og de siste 4-5 kilometerne er på grus. Vi blir møtt av Fred Andersen med sønn et par kilometer før hvile. De er mange ganger sprekere enn oss. De dundrer på nedover grusen. Vi gleder oss til å komme frem til varm mat, hvile og for å hilse på moren til Ruben.

Her er det luksus å komme til. Vi tar av oss og henger alt det våte til tørk nede. Et eget hus med eget soverom for Stian og meg. Håvard på madrass i gangen. Kirsti på rom med moren til Ruben og Ruben og Bjarte på eget rom.

Pasta Bolognese, nybakte varme surdeigs rundstykker, øl og potetgull er helt himmelsk.
Snakk om oppvartning.
Fred jobber godt med føttene til Ruben. Han har svært betente tånegler. Jeg får noen Ibux og han går over oss alle. Vi blir enige om å stå opp 03.00 for frokost og avgang ca 04.00
En god dusj før vi får 4,5 time i senga.

Tror jeg får nesten 4 timer søvn, og det gjør godt.  Når jeg ser Håvard, kjenner jeg han nesten ikke igjen. Han har fått fargen igjen i ansiktet og det må være en ny mann.
God frokost med nybakte surdeigs rundstykker, kaffe og jus før gjengen er klar.
Jeg deler mat med Håvard og Ruben da jeg har veldig mye igjen.

Kvitingen til Gullbotn

Dette er kanskje den mest beryktede etappen med lite sti, mange høydemeter og et krevende terreng. Vi er i gang og etter 200 meter finner vi en blå tape som indikerer at her skal vi opp. Vi blir tidlig enige om at vi har to som veksler på å navigere. Det blir Bjarte og Håvard.

Først er det nesten 600 høydemeter opp på litt over 2 kilometer uten sti til Gråfjellet. Svært viktig å ikke bomme da det kan bli langt å gå tilbake. Derfor holder de et jevnt rolig tempo opp. Når vi er høyere i terrenget tar de mer ut kurs for å få jevnere linjer. De er flinke til å bytte på da dette er det klart mest krevende.
Oppe på Gråfjellet er det en hel del stein. Når vi kommer lengre ned i terrenget er underlaget mykere, men tregere å ferdes i. Vi tar oss en god pause i hytteveggen ved Bogaskaret. Det er tungt vær med regn og delvis tåke.
Fra Bogaskaret skal vi over ganske mange «niper» eller topper. Raudnipa, Hananipa, Geitanipa, Høystakken og Store Nuten samt flere mindre topper skal forseres.

"Blir en hel del latter underveis"

Terrenget går opp og ned. Her er det bare å koble ut hodet og jobbe på.
Å holde tunga rett i munnen så en ikke bommer blir svært viktig. Å ikke jage for mye på med for høy fart. Her må det være flott utsikt. Ikke stort vi ser i tåke og regnvær. Noen sauer og litt hjortetråkk er det vi får med av dyreliv.

Blir en hel del latter underveis. Vi føler oss tidvis mer på et badeland enn på et ultraløp.
Hananipa er siste topp før det knekker nedover siste 6 kilometer. Her slipper tåka litt. Litt av en utsikt ut over fjorden. Her er det bratt ned. Kanskje like greit for meg og Stian at vi ikke har sett hvor bratt og luftig det har vært på sidene her?
Vi er ikke veldig glade i høyder og luftige stier.

"Vi føler oss tidvis mer på et badeland enn på et ultraløp"

Nedover går bekkene i stien. Vi aker på rumpa noen steder og plasker oss videre i vannet. Siste delen går på små stier i bush før vi endelig er fremme i Gullbotn. 
Stiene kunne nok siste delen gått andre steder.

Vi blir tatt imot av heiarop, varm mat og pleie. Få av oss vått tøy og plassere alt nede i tørkerom. De frivillige stiller skikkelig opp og hjelper med alt hva vi ønsker. En god dusj før kjøttfull Betasuppe med flatbrød, potetgull og Cola.

Vi er inne til fin tid, og er alle enige om å ta fatt på neste etappe innen rimelig tid. Blir enige om å være klare til 18.30. Da får vi gode 4,5 time her på Gullbotn. 2,5 timer på ryggen med litt søvn får holde. Vi er alle veldig klare for å komme oss til Bergen alle sammen. Vi kjenner det veldig alle sammen at nå er vi nærme.

Før vi drar tar vi oss en ekstra skål med betasuppe og potetgull.  Mesteparten av tøyet er tørket. Stian og jeg bytter som vi har gjort på alle checkpunktene shorts og super. Smøre opp beina ekstra godt og splitter nye tå sokker. Litt lettere sekk nå på siste etappen. Vi må uansett passe på at vi har med nok mat og drikke. Viktig å ikke bli slapp selv om vi er nærmer oss målet veldig

Så står vi der 6 løpere klare for siste etappe. Akkurat som våryre kalver som skal slippes på beite.
Første del går over det beryktede Gulfjellet 760 høydemeter opp på 4 kilometer, så ned et stykke og pause ved Redningshytta etter 8 kilometer. Vi starter som vanlig å vasse i sti som har blitt bekk og myrer første kilometer. Så starter oppstigningen. Stian holder jevn fart i tet som alltid. Stemningen er høy tross tåke, regn og en hel del vind. 
Etter å ha gått et stykk ser vi varden. Dette gikk da voldsomt fort. Når vi nærmer oss ser vi enda en. Rart
Når vi nærmer oss den, ser vi flere der fremme i tåkehavet.
Og vardene slutter ikke å komme. Vinden blir heftigere og heftigere.
Når vi har kommet ganske høyt der opp tar vinden tak i Kirsti og blåser henne over ende.
Her er det bare å fortsette å ta vare på hverandre.
Til slutt er vi helt på toppen. Ikke vanskelig å forstå med gjerder og skilt som sier hvor vi ikke skal gå.

"Vi jobber på før det blir mørkt"

Vi ruller videre, og rett over toppen kommer Fred Andersen igjen i en voldsom fart nedover i denne «steinrøysa». Den farta hadde jeg aldri klart selv uten sekk og uthvilt. Han er på treningstur, og for å se hvordan det går med oss. En mann som skaper god stemning og bærer oss frem. Nede fra fjellet og litt lettere terreng frem mot Redningshytta.

Her må det være en majestetisk utsikt. Vi kan skimte et flott terreng bak tåke og regn. Vi tar turen inn i varmen for å fylle på med næring. En mann kommer ned og legger i ovnen. Ser ut som en sherpa som jobber her i området. Neste mål på turen er Livarden 7 kilometer frem. Dette håper vi å nå før det blir mørkt. Ruben og jeg bytter på å gå foran. Vi skal over flere topper før vi er fremme. Vi jobber på før det blir mørkt.
Vi bommer på stien på vei ned før siste lange stigning opp mot Livarden.
Her roter vi en hel del, og det er glatt. Ikke alene om å plante ansiktet i myra før vi kommer oss på toppen.

Rimelig mørkt nå, og en god pust i bakken på toppen er digg. Bare 3,5 kilometer nedover til fast dekke. Bør ikke ta for lang tid. Bjarte advarer om dette partiet da han har løpt her før.

"lykkelige over å være ferdige"

Kort fortalt:
Vi bruker 2 timer på 3,5 kilometer. I starten er vi mer på rumpa enn på beina. Nedover går det en bekk under stien. I stien er det da masse hull. Tråkker vi ned i disse som til dels er dype er faren for brudd stor. Derfor må de som er front rope på alle hull, og fremdriften er minimal. Og vi kan se bunnen lenge. Når vi er nede, står det en mann og åpner porten for oss. Det er Ståle, Stian sin storebror.
Han har tatt turen helt fra Andebu for å heie og støtte oss. Imponerende.

Vi slenger oss ned i veikanten lykkelige over å være ferdige med kanskje løpets kjipeste parti. Kun 20 kilometer igjen. Først 3 kilometer på asfalt og grus i snilt terreng.
Trøtte og veldig klare for å komme frem. Topp stemning og latter.
Så starter siste lange stigning opp mot Vidden. 470 høydemeter opp på litt over 2 kilometer. Jeg går foran og holder et jevnt godt tempo opp.

Stian og jeg har trent mye på dette, og dette har vi virkelig fått mye igjen for. God kontroll på puls, jevn god fart og ingen pauser før en er på toppen. Siste del opp så dukker nok en gang Fred Andersen opp. Mannen er jo overalt. Han spretter foran og bak oss på steinene. Tar endel bilder og kommer med positive tilbakemeldinger og skryt.
Endelig på toppen. Ruben har veldig vonde føtter og trenger 5 minutter. Det går litt smått med oss nå innover flatene. Etter en stund tar Stian ansvar. Nå går det fort. Vi andre må virkelig jobbe for å henge på.
Hvor får han alle kreftene fra?

"gikk ned 900 gram på turen"

10 kilometer igjen og pause. Tårene spretter på flere. Vi vet at nå klarer vi dette.
Masse følelser, slitne kropper, slitne mentalt og så nære. Vi blir enige om at nå koser vi oss inn mot mål.
Oppe ved Rundemannen løper Kirsti og knipser noen bilder, mens vi andre hviler litt.
Neste er Fløyen. Her blir det masse bilder. Bergen er flott på morgenen badet i sol.
Hadde det ikke vært for at vi var her så tidlig skulle vi tatt oss et glass med bobler for å feire. Nå har vi ikke dårlig tid. Vi tar det veldig pent. Familien til Ruben har tatt turen fra Bømlo for å ta han imot. Men når han melder om at vi snart er i mål er de et godt stykke unna. Vi venter så de kommer frem. Stien går i snirkler nedover rundt og rundt. 
Nede og kun de siste meterne igjen gjør vi som avtalt.
Stian og Bjarte hånd i hånd foran. Kirsti på skuldrene til Ruben og meg og Håvard sammen med oss.
Endelig.
Vi klarte det.
Oslo- Bergen Trail.

I mål står vi der med tårer i øynene, og det er det mange andre som også har.
For en følelse, for et samhold og for noen opplevelser.
Etter mange klemmer, godord og følelser rusler vi opp til klubbhuset for dusj og de siste testene. Vi tar de samme testene som underveis samt ultralyd av hjerte og kroppsscaning på Haukeland sykehus. Tro det eller ei, men jeg gikk ned 900 gram på turen. Fettprosenten gikk ned mye.

Når det hadde gått et par dager til hadde jeg gått ned ytterligere 3,5 kilo.
Kroppen holder på væske. Legger og føtter var veldig store og hovne ved målgang. Dette ble borte de første dagene etterpå.

Nå er det bare å komme seg til hotellet for hvile og glede seg til premieutdeling.
Nå skal det bli godt å komme hjem til Andebu og våre viktigste støttespillere familien.