Nelly 6 år, sov ute hver måned i et år
Turhistorie September
Her kan du lese et av de innsendte bidragene vi valgte å premiere i September. Dette er en turhistorie fra en av våre venner i fjellsport- familien.
Har du en historie du ønsker å bidra med? Ta kontakt med oss på [email protected]
Kongen av Rundfjellet
Tekst og foto: Oddbjørn Borch, 📷 oddbjornborch
På tur ned fra fjellet en kjølig høstdag for et par år siden, gikk jeg på en godt voksen kar. Det var over tregrensa, lufta var skarp, og sikten var god, så vi hadde lagt merke til hverandre på lang avstand.
Jeg gikk med tung oppakning, og karen som kom i møte holdt det jevne, seige tempoet som vandringsfolk ofte har. Mens vi sakte men sikkert nærmet oss hverandre, tenkte jeg at jeg helst bare skulle nikke til hilsen idet vi passerte, for fjellfolk som møtes, hilser.
Men vandreren stoppet et godt stykke unna, tok av seg sekken og satte seg ned. Hentet frem termosen, helte seg en kopp kaffe, holdt blikket mitt. Å bare skulle gå forbi med et fattig nikk, var dermed utelukket.
Det var lett å se at det var en rutinert kar som satt og ventet på meg. En enkel vandringsstav av avbarket bjørk, mosegrønne jaktklær, sydd og lappet. Blå, skarpe øyne, delvis gjemt i furer og rynker. Hvite skjeggstubber, tykke som ståltråd.
Det føltes som om jeg var innvilget audiens hos en autoritet - en fjellets adelsmann.
🤳 #fjellsport_no
Idet jeg kommer bort til ham, og spenner av meg storsekken, løfter han litt på haka. "God dag" hilser jeg, litt preget av stundens høytidelighet. "Goddagen", svarer han. Jeg tar fram koppen min, setter meg på sekken, han skjenker i. "Vært der oppe?" Han peker med blikket mot fjelltoppen bak meg. Jeg nikker. Kaffen er nattsvart og bitter.
"Det er seksti år siden jeg var der første gang. Med faren min." Jeg sier ikke noe, holder med begge hender rundt kaffekoppen. "Fem år siden sist." Han har sluppet blikket mitt, øynene følger en ravn som glir sakte over oss. "Det er det andre paret jeg har. Beste fjellskoene som fins," sier han med dempet stemme. Ravnen stemmer i med et hest rop før den forsvinner ut av syne.
Jeg kaster et blikk på de velstelte, svarte lærstøvlene, som ser fabrikknye ut. "Fikk dem hos kona. Mer kaffe?" Jeg nikker. Vi sitter i stillheten en god stund, mens vi nipper til heksebrygget.
"Hun var med for fem år siden." Han vender seg mot meg, men det lange blikket er på fjellet bak meg. "Det var den eneste gangen jeg fikk henne med. Skulle kjøpe henne fjellsko, men hun insisterte på å bruke de gamle gummistøvlene. Hun tok ikke en eneste pause på veien opp. Ikke én!"
Han ser på meg, utfordrer meg, jeg holder godt fast i koppen med spillolje. Så puster han ut, blir litt mindre igjen.
Ravnen kommer tilbake, denne gangen med en make. De koer og smatter idet de flyr lavt over gammelura under oss. Han ser langt etter dem, tankene et annet sted. Enser meg ikke, akkurat som om han har glemt meg.
Etterhvert reiser han seg. Gjør ikke tegn til å gå, men jeg forstår at audiensen er over. Jeg kneler for å få sekken på ryggen, og reiser meg med et grynt av anstrengelse. Nikker som jeg opprinnelig hadde tenkt idet jeg trår litt utenfor stien for å komme forbi.
Etter noen meter roper han mykt etter meg: "Hei!". Jeg stopper, snur meg, han tar blikket mitt i fast grep. "Du vet, om du steller godt med dem, så har du dem resten av livet."
